Fengende om drager og drageriddere

Bokanmeldelse av Dragonflight av Anne McCaffrey. Første bok i serien Dragonriders of Pern.
Terningkast: 4

Jeg innrømmer det: jeg digger drager. Vampyrer, trollmenn eller hester med vinger, joda det er stilig det også, men det er ingenting som er så magisk som en drage. Det var derfor på høy tid at jeg endelig kom i gang med å lese Anne McCaffreys serie Dragonriders of Pern. Serien er på mange måter en klassiker innen den fantastiske litteraturen, men selv om både drager og et middelalderlignende samfunn kan gi inntrykk av at bøkene hører hjemme i fantasysjangeren går faktisk Dragonriders of Pern under kategorien science-fiction. Pern er nemlig navnet på en planet som for lenge siden ble befolket av mennesker fra jorden, men de to planetene har så mistet kontakten.

Så hva handler Dragonflight om? På Pern er den største trusselen threads. Når Perns bane kommer i nærheten av naboplaneten the Red Star, faller threads fra himmelen, en farlig materie som ødelegger alt plante- og dyreliv det kommer i kontakt med. De eneste som kan beskytte planeten er da dragene og deres riddere. Når Dragonflight starter er det gått lang tid siden siste gang det falt threads fra himmelen, og uten den overhengende trusselen har respekten for drageridderne gått nedover. Mange tror ikke lenger at threads eksisterer. Kombinert med dårlig lederskap har dette ført til en sterk nedgang i dragestanden. Et nytt dronningegg er lagt etter at den gamle dronningen døde, og dette egget trenger nå en ridder. Kan denne ridderen kanskje være den viljesterke ungjenta Lessa i det avsidesliggende Ruatha?

Historien i Dragonflight er helt klart fengende. McCaffrey har klart å skape en troverdig og spennende verden det er lett å leve seg inn i. Spesielt hovedpersonen Lessa er en gjennomført karakter med en interessant kompleksitet. Likevel føltes historien tidvis noe hakkete. Noen ganger gikk det hele litt fort fram. Dessuten følte jeg tidvis som om jeg satt og hørte på noens interne samtale; det var nemlig flere ganger elementer jeg følte ble litt dårlig forklart. Jeg som leser ble da sittende og gjette meg fram til sammenhengen. Alt i alt synes jeg likevel at boken var fengende fra start til slutt. Det er derfor ingen tvil om at jeg kommer til å lese flere bøker i serien.

Spennende bok om hemmelighetenes konsekvenser

Anmeldelse av Giftige hjerter av S. B. Hayes

Terningkast: 4

Et tilfeldig blikk på en buss er starten på en rekke merkelige hendelser for Katy. Jenten med de grønne øynene virker som om hun forfølger Katy. Snart skjønner Katy at den mystiske jenten er ute etter å ødelegge livet hennes. Men hvorfor?

Spenning mangler det ikke på i S. B. Hayes’ debutroman. Historien drives hele tiden framover og som leser blir man sittende å bla videre for å få vite mer. Et godt tegn for en bok som er betegnet som en ungdomsthriller. Hvorfor hater den grønnøyde Genevieve Katy sånn? Sammen med Katy og bestevennen Luke blir man med for å finne uten av gåten Genevive.

Noe savner jeg likevel med Giftige hjerter. Det er litt som om forfatteren har hatt så mange ideer og kanskje litt dårlig tid, og kastet det hele sammen mellom to permer i en rivende fart. Noen ganger går det nemlig litt for fort frem. Historien kastes i gang, uten at man egentlig får tid til å bli kjent med Katy. Og sånn haster det videre. Jeg savner skildringer, og mer tid til refleksjon.

Likevel har boken en del fine undertoner som løfter historien. Selv før Genevieves ankomst er ikke Katys liv bare enkelt og dette gir boken mulighet til å ta opp en del temaer som er vanskelige, men viktige. Spesielt liker jeg problematikken med Katys mor. Hvordan er det å ha en mor som sliter? Ved å være innom denne typen problematikker gir Hayes en ekstra dybde til historien.

Alt i alt er Giftige hjerter en spennende ungdomsbok som holder et høyt tempo fra start til slutt.

(Denne boken har jeg fått som lesereksemplar fra Aschehoug for å anmelde den. Min anmeldelse er basert på min ærlige mening om boken, uavhengig av hvor jeg har fått den fra)

Lite original historie

Bokanmeldelse av ”Ever – for alltid” av Alyson Noël – første bok i serien ”De udødelige”

Terningkast: 3

Jeg ble fort irritert på boken til Alyson Noël. Det hele er nemlig så velkjent, men ikke på en positiv måte. Kanskje har min misnøye med boken mest med at jeg er en del år eldre enn aldergruppen boken er beregnet på. Men det hele blir rett og slett litt for uoriginalt.

Uansett. Boken handler om Ever, som er eneste overlevende etter et bilkrsæj der foreldrene og lillesøsteren mistet livet. Etter ulykken kan hun plutselig se andres auraer og lese tankene deres. Dette er selvsagt en slitsom tilværelse for Ever, så da hun møter Damen blir hun umiddelbart tiltrukket av ham. I tillegg til å være kjekk er han nemlig den eneste hun ikke verken kan lese tankene eller se auraen til.

Som sagt er det lite originale ideer i Alyson Noëls bok. Det er veldig mye som er mistenkelig likt andre liknende bøker. Jeg plages også av språket, som tidvis virker platt og dårlig. Deler av plotet er også lite overbevisende.

På den positive siden har boken et godt driv, og forfatteren vet hvordan hun skal bygge opp spenning. Det mangler ikke spenningsmomenter. En del av boken handler også om det å være annerledes, å ikke være som alle andre i et miljø der det å være populær er svært viktig. Et fint og viktig tema for en ungdomsbok.

Alt i alt er det en bok som passer fint for de som ikke får nok av overnaturlige romanser, og som ikke synes det gjør noe at det blir litt uoriginalt. For andre kan det fort bli litt irriterende lesning.

Nok en krimvinner fra Peter Robinson

Bokanmeldelse av «Past Reason Hated» av Peter Robinson.

Terningkast: 5

Det er snart jul i the Yorkshire Dales og når snøen daler ned er idyllen fullkommen. Julefreden blir likevel forstyrret når en ung kvinne blir funnet knivdrept i sitt eget hjem. Etterforsker Alan Banks blir satt på saken. At offeret er lesbisk er noe kontroversielt i the Yorkshire Dales på starten av 90-tallet. Når hun i tillegg har en mystisk fortid må Banks stadig se saken fra nye vinkler for å fange morderen.

«Past Reason Hated» er Robinsons femte bok om Alan Banks, og ble opprinnelig utgitt i 1992. Dette setter sitt klare preg på boken, spesielt i forhold til holdningen til homoseksualitet som kommer til uttrykk i boken: mange av karakterene synes dette er rart og noen bruker uttrykk som «unaturlig» og «perverst». Verden har heldigvis gått framover siden den gang, men å lese Robinsons bok gir et godt innblikk i en annen tid. Diskusjonene mellom Banks og offerets partner om dette temaet er spesielt interessante.

Ellers gir også boken nye perspektiver på Banks selv. Unge Susan Gay har nylig blitt forfremmet til etterforsker og jobber nå med Banks. Hennes tanker omkring Banks’ metoder lar leseren se ham i et nytt lys. Som leser får man ofte ta del i Banks tankeprosess omkring hvordan han jobber, men å lese Susan Gays tanker om det gir en annen vinkling.

Noe av det jeg liker best med bøkene om Alan Banks er karakterutviklingen. Mordmysteriet i seg selv er selvsagt spennende, men det er å lese om Banks’ personlige utvikling som gir bøkene en ekstra dimensjon. Alan Banks er en spennende person å følge.

Boken anbefales til alle som liker en god krim med et spennende persongalleri og en god fortellerstemme.

Brilliant avslutning!

Bokanmeldelse av "Inheritance" av Christopher Paolini.

Terningkast 6.

Nylig ferdig med denne mursteinen av en bok. Og for en leseropplevelse det har vært! Jeg har sittet klistret til sidene og fått altfor lite nattesøvn.

Jeg er skikkelig fornøyd med avslutningen av serien. Det er tydelig at Paolini har vokst som forfatter gjennom hele serien og avslutningen er helt i toppsjiktet. De første 25 sidene var jeg litt skuffet og savnet den gode Eragon-følelsen. Men så tok det seg opp - og der holdt det seg.

Neida, Paolinis fantasyverden er ikke den mest originale. Spesielt den første boken viste tydelig at den var skrevet av en ung forfatter med sterk inspirasjon fra andre. Det har likevel utviklet seg til å bli en levende fantasyverden, med sine egne spennende elementer. En av mine favoritter er de barbariske prestene ved Helgrind, som kutter av sine egne kroppsdeler som en del av sin religiøse praksis. Herlig grusomt!

"Inheritance" er en verdig avslutning på en fantasyserie av ypperlig kvalitet. Anbefales på det sterkeste!

Ikke for pyser

Bokanmeldelse av Den siste lærling – heksenes hevn av Joseph Delaney. (Aschehoug: 2011. Kilde: forlaget)

Terningkast: 5.

13-år gamle Thomas Ward er ikke som andre gutter på sin alder. Han er nemlig sjuende sønn av en sjuende sønn og har derfor helt spesielle evner. Når han blir lærling hos Skrømtvokteren blir han tatt med inn i en verden der hekser og andre skumle vesener er dagligdags.

”Advarsel: bør ikke leses etter mørkets frembrudd” stod det på baksiden av boken. Vel, tenkte jeg, det gjelder sikkert ikke for meg som tross alt er voksen. Så feil kan man ta. Joseph Delaneys bok er nemlig ikke bare velskrevet og underholdende, den er også nervepirrende skummel. Fortellerstilen har en god rytme, som gjør boken til en behagelig leseropplevelse. Thomas er en person man lett får medfølelse med, og når han gjør feil (noen ganger med katastrofale følger) er jeg der sammen med ham i vanskene. Å være skrømtvokterens lærling er nemlig ikke lett!

”Kryss denne grensen, sa den, så river jeg ut hjertet på deg. Kryss denne grensen, så skal jeg gnage beina dine til grøt og gørr. Kryss denne grensen, så vil du ønske at du aldri hadde blitt født”
Side 160.

I det hele tatt er dette en glimrende ungdomsbok. Har man først begynt på denne boken er det ikke et alternativ å legge den fra seg: dette er en bok som slukes! Det eneste man må finne ut før man åpner boken er om man virkelig tør å lese den…

Denne boken har jeg fått av forlaget for å anmelde den. Anmeldelsen min er likevel selvfølgelig helt ærlig og basert på det jeg personlig synes om boken.

Glitrende tegneserieromaner!

Bokanmeldelse av: Livet er til å holde ut, tross alt av Seth (No Comprendo Press) og Fem tusen kilometer i sekundet av Manuele Fior (Jippi forlag). Kilde begge bøker: biblioteket.

Terningkast for begge bøkene: 5.

Tegneserier. For meg er det et ord jeg forbinner med barndommen. Tegneserier for voksne? Nope, har jeg tenkt. Nå har jeg forandret mening.

Livet er til å holde ut, tross alt forteller historien om Seth, som har dilla på gamle tegneserier og er en grublende type. Han blir begeistret av en tegner ved navn Kalo, som han finner en gammel tegning av i The New Yorker. Seth blir etterhvert besatt av å finne ut mest mulig om Kalo, og det er dette historien spinner rundt. Med mye filosofering og gode tegninger er dette rett og slett en glimrende fortelling. Hovedpersonen er et fascinerende menneske, og til tross for at dette er en bok man leser kjapt følte jeg at jeg kom svært tett på Seth og hans liv. Fortellingen flyter svært godt og å legge fra meg boken var ikke aktuelt. En finurlig perle som jeg kommer til å huske lenge.

Fem tusen kilometer i sekundet er en annen type bok. Her møter vi Lucia og Piero som møtes og forelsker seg som ungdommer. Kjærligheten mellom dem tar slutt, men likevel møtes de igjen i løpet av livet. Med plutselige hopp i tid og sted fortelles historien om de to, som små biter i en konfekteske. For selv om jeg ikke er like begeistret for selve fortellingen i denne boken er dette likevel noe av det vakreste jeg har sett i bokform. Det er rett og slett et kunstverk av en bok. Med lekne tegninger og et nydelig fargespill ble jeg imponert igjen og igjen mens jeg leste.

En perle av en bok!

Bokanmeldelse av: Hilsen fra Lykkelandet – 60- og 70-tallets Norge på postkort av Steffen Sørum og Eldrid Johansen (Damm, 2006. Kilde: Biblioteket)

Terningkast: 6.

Jeg kom over denne lille boken på biblioteket og ble sjarmert ned i støvlene. Dette er en bildebok der postkort fra Norge på 60- og 70-tallet pryder sidene. Det er uelegante og klønete bilder, som viser motiver (og ikke minst interiør!) som vi i dag humrer godt av. At disse postkortene var noe folk med stolthet kunne sende hjem for å vise fram hvor flott de hadde det på ferie virker rart i dag. Men det er det som gjør det hele så fantastisk sjarmerende.

Anbefales på det sterkeste!

Spennende mysterium fra fortiden

Bokandmeldelse av En usedvanlig tørr sommer av Peter Robinson

Terningkast: 6

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2004
Antall sider: 395
Språk: norsk
Kilde: Lånt på biblioteket

Landsbyen Hobb’s End i Yorkshire Dales har i over femti år ligget på bunnen av et vannreservoar. Men en svært varm sommer gjør at vannet tørker opp og landsbyen ser igjen dagens lys. I de gamle ruinene blir det funnet et skjellett. Inspektør Alan Banks blir satt på saken. Sammen med betjent Annie Cabbott må han gå tilbake til krigens dager for å finne ut hva som har skjedd.

Jeg er offisielt blitt fan av Peter Robinson. Britisk krim på sitt beste, er min konklusjon etter å ha lest tre av forfatterens bøker. Det er spenning og overraskelser. Men det er også en god tegning av et engelsk samfunn. Siden jeg selv har bodd i Yorkshire Dales en periode er det ekstra morsomt å lese Robinsons tolkning av samfunnet der. Samtidig er det mer enn bare et samfunn og en forbrytelse som skildres. Robinson er også en dyktig menneskeskildrer, og måten han tegner Banks’ følelsesliv er uvanlig god for krimsjangeren.

I tillegg er det tydelig at forfatteren har brukt tid på research. Historien veksler mellom nåtid og krigstiden. Dette er gjort på en god måte, og passasjene fra krigens dager virker realistiske og troverdige.

En usedvanlig tørr sommer er den første av Robinsons bøker som er oversatt til norsk. Jeg har tidligere kun lest bøkene om Alan Banks på engelsk. Tilgjengeligheten i oversatt form gjorde at jeg denne gangen valgte annerledes. Og fortellingen er like god i norsk språkdrakt. Noen merkverdige, gammeldagse uttrykk sniker seg inn her og der, noe jeg ikke reagerte på da jeg leste de andre bøkene på engelsk. Jeg mistenker derfor at dette er oversetterens verk. Men det er bare småplukk og gjør ingenting i helheten.

Alt i alt en underholdende krim som er perfekt når høstmørket senker seg.

Tankevekkende spenning

Bokanmeldelse av ”Uglies” av Scott Westerfeld.

Terningkast: 5

Forlag: Simon Schuster Ltd
Utgitt: 2005
Antall sider: 448
Språk: engelsk
Kilde: Kjøpt i bokhandel i Irland

Vi møter en verden der det å være pen ikke er en tilfeldighet. Alle blir skjønnhetsoperert som 16-åringer og fra den dagen lever de et perfekt liv med sitt perfekte utseende. For Tally Youngblood er tiden fram til 16-årsdagen uendelig lang. Alt hun kan tenke på er hvor mye hun gleder seg til den dagen hun også blir en pretty. Men så møter hun Shay og fra den dagen blir Tallys liv helt annerledes enn hun hadde tenkt. Shay er nemlig ikke sikker på om hun vil bli operert og vurderer å rømme. Etter hvert innser Tally at den perfekte verden hun gleder seg til å bli en del av kanskje ikke er så perfekt likevel.

”Uglies” er akkurat slik en ungdomsroman bør være: spennende, men samtidig tankevekkende. Men det er ikke bare for ungdom dette er en tankevekkende bok. Ved å dykke inn i Tallys univers er det umulig å ikke stille seg spørsmål ved vår egen verden. Går vi mot en framtid der et perfekt utseende blir normen?

Spenningen er også stor gjennom hele boken. Det er mye action, som blir godt balansert av roligere sekvenser. Jeg tok meg flere ganger i å tro at jeg visste hva som kom til å skje, men ble stadig overrasket over nye vendinger. Westerfeld er også god til å presentere det teknologisk velutviklede samfunnet på en måte som gjøre det lett for leseren å leve seg inn i Tallys historie.

Andre anmeldelser av denne boken:
Ladybug
Bokelskerinnen

Knallbra fantasy

Minibokanmeldelse av “The Rouge” av Trudi Canavan.

Bok 2 i “The Traitor Spy” triologien.

Terningkast: 5.

Trudi Canavan skuffer ikke! Jeg har virkelig storkost meg med “The Rouge”. Boken tar opp igjen tråden fra forrige bok i serien, og vi får følge de kjente karakterene videre. Det hele er herlig forfriskende og bekrefter hvorfor jeg er fan av Trudi Canavan.

Det går ellers i eksamen om dagen, så noe særlig mer rekker jeg ikke å skrive. Dette er derfor bare en miniversjon av en bokanmeldelse, dessverre. Konklusjonen er uansett: liker du fantasy er “The Rouge” vel verdt å lese.

Middelmådig science-fiction

Anmeldelse av ”The Host” av Stephenie Meyer

Terningkast: 3

Svært bevandret i sci-fi sjangeren er jeg ikke, spesielt ikke i bokform. Men jeg har lest og sett nok til å irritere meg over ”The Host”. Dessverre. For Stephenie Meyer er en god historieforteller. Problemet er at historien hun forteller er ikke særlig original.

Hovedpersonene og fortelleren i ”The Host” er Wanderer. Hun er av en utenomjordisk rase som kaller seg sjeler. Sjelene har overtatt jorden og bruker menneskene som vertskropper. Wanderers problem er at hennes vert, Melanie, ikke vil gi opp kontrollen over egen kropp. Melanie påtvinger Wanderer sine minner og sin tilstedeværelse. Spesielt er det mannen Melanie elsker som stadig dukker opp i tankene hennes, og til slutt blir det så mye at også Wanderer lengter etter denne mannen hun aldri har møtt.

For meg som er stor Stargate-fan er selvsagt konseptet i boken velkjent. Goa’uldene i Stargate-universet tar også verter som de kontrollerer. Coverteksten på boken sier: ”Featuring what may be the first love triangle involving only two bodies…”. Vel. Også kjent stoff fra Stargate. Hadde vært interessant om Stephenie Meyer kunne komme opp med egne ideer, men det ser ut til at hun fortsetter å kopiere fra andre som før.

Dessverre er det ikke bare der boken føles lite original. Hovedpersonen Wanderer føles også merkelig like en viss vampyrelskende hovedperson Meyer har skrevet om før. Den personlige likheten med Bella Swan blir dessverre altfor tydelig, noe som gjør boken tidvis kjedelig.

Likevel er ikke alt bare negativt. Meyer har skrevet en historie med god driv. Til tross for irritasjonsmomentene var boken hele tiden spennende nok til at jeg ønsket å lese videre. Konklusjonen blir derfor at det er en helt ålreit bok. Fin å lese for litt lett underholdning, men om jeg skal anbefale en sci-fi-bok til noen blir det ikke denne.

Drager og magi

Anmeldelse av ”Dragon Prince” triologien av Melanie Rawn

Består av bøkene ”Dragon Prince”, ”The Star Scroll” og ”Sunrunner’s Fire”

Terningkast: 4/5

Rohan er prins over ørkenen, der dragene bor. Tanten hans er Lady of Godess Keep der magikerne, sunrunners, blir trent opp. En sunrunner bruker sol og månelys til å utøve sin magi. Rohans tante har med seg Sioned, en av sine sunrunners, til den unge prinsen, i håp om at de to skal bli et par. Slik starter ”Dragon Prince”. Her er det fra starten lagt opp til intriger, romantikk og overnaturlige hendelser. Onde fiender finnes det selvsagt også.

”Dragon Prince”-triologien er definitivt underholdene. Jeg har storkost meg med bøkene. Til tider ble det likevel litt mange klisjeer. Spesielt de onde ble veldig endimensjonale; jeg har aldri hatt sansen for karakterer som er født onde og ler godt av sine egne konspirasjoner. Spesielt i bok to er dette tydelig. Tredje bok derimot er mye mer nyansert. Her er det ikke bare det banal ond vs god, men familiære interessekonflikter som går dypere og er mer personlige.

Gjennom hele triologien er det et vell av fortellerstemmer. Det er i det hele tatt svært mange karakterer i bøkene, noe som til tider er litt forvirrende. Mange av disse får også være fortellere i deler av historien og jeg følte at jeg dermed ble kjent med mange. Hoppingen mellom forskjellige fortellere ble dog noen ganger litt slitsom.

Rawn er en forfatter som tør å la en del av de gode karakterene bli utsatt for vanskeligheter og også noen ganger lar dem dø. Dette er noe jeg setter stor pris på. Hvis heltene alltid har det helt topp blir det fort platt. Spesielt siste del av bok 1 er vond. Det er veldig forfriskende å lese en fantasyforfatter som tør å skrive mer enn bare happy endings.

Hvordan makt (både verdslig og magisk) skal brukes er et tilbakevendende tema i triologien. Dette er gjort på en god måte, som fikk meg til å tenke en del. I tillegg får det klarere fram forskjellene i karakterene.

Når det gjelder skrivestil er Rawn ganske lik de fleste fantsyforfattere. Det meste er plotbasert, ispedd beskrivelser her og der. Noen ganger skriver hun dog litt utydelig. Jeg tok meg noen ganger i å ha problemer med å skjønne hvem som sa eller gjorde hva. En del av actionen var og skrevet på en forvirrende måte, der overraskelser nærmest ble et antiklimaks.

Alt i alt er det likevel en god fantsytriologi som jeg absolutt vil anbefale. Det finnes også en fortsettelsestriologi med navn ”Dragon Star” og jeg kommer definitivt til å lese den. Det er lett å bli hektet på Melanie Rawns verden.

Herlig krim fra Yorkshire

Bokanmeldelse av ”Dead Right” av Peter Robinson.

Terningkast: 5.

Forlag: Pan. Antall sider: 359.

Jeg leser vanligvis ikke krim. Utenom noen få ganger der jeg får helt dilla er det ikke en sjanger for meg. Eneste grunnen til at jeg i det hele tatt plukket opp ”Dead Right” var at den stod på pensum. Men for en herlig overraskelse det var!

”Dead Right” forteller historien om drapet på Jason Fox. Det hele ser bare ut til å være et etter-barslagsmål som har gått litt for langt og Inspektør Alan Banks tror saken vil være easy-peasy. Men når det viser seg at Jason var medlem i nynazistgruppen The Albion Leauge begynner ting å bli komplisert. Kan det være innvandrerungdom som hadde fått nok som tok livet av ham? Eller kanskje noen av hans mednazister?

Før jeg fortsetter min lovprising av boken må jeg advare om to ting. 1. Handlingen er lagt til the Yorkshire Dales, et område jeg har bodd i og er veldig glad i. 2. Jeg elsker britiske krimserier av den typen NRK ofte viser på fredagskveldene. Med andre ord har jeg en god forutsetning for å like denne boken. Den er nemlig ikke mye bedre enn annen krim. Den er bare en god, gammeldags og veldig koselig whodunnit roman. I motsetning til nordisk krim, som ofte er mørk, psykologisk og med komplekse karakterer har denne en mye lettere tone. Og det er nettopp derfor jeg likte denne boken så godt. Jeg vil ikke ha krim som får meg til å ligge lys våken om natten. Se for deg ”Midsummer Murders” i Yorkshire og du har essensen i denne boken. Og jeg elsker ”Midsummer Murders” akkurat like mye som denne boken. Så liker du den typen krim er dette en bok å anbefale på det varmeste. Peter Robinson har skrevet en lang rekke romaner om Alan Banks og jeg skal definitivt lese flere!

En liten artig detalj helt på tampen. Boken er skrevet i 1997 og handlingen er fra da, den gangen internett var noe veldig nytt og fancy. Det skaper noen morsomme situasjoner for dagens leser. Eksempelvis:

’”South Yorkshire’s even got their own web page. And Mercia.’Gristhorpe frowned. ‘What do they do with them?’Susan shrugged. ‘ Put out information.(…) It’s an interface with the community.’‘Is it, indeed?’ Gristhorpe grunted. ‘Sounds like a complete bloody waste of time to me’”

PS: Takk til dere som svarte på mitt forrige hjelp-innlegg. Det er fortsatt tull nå, men det funker hvis jeg klipper ut og limer inn hver enkelt avsnitt. Forstå det den som kan...

Annerledes fantasy

Anmeldelse av “The Soldier Son Triology” av Robin Hobb.

Serien består av bøkene “Shaman’s Crossing”, “Forest Mage” og “Renegade’s Magic”.

Nå er det cirka en uke siden jeg var ferdig med siste bok i Robin Hobbs triologi. Jeg har villet skrive denne anmeldelsen en stund, men før jeg kunne det måtte jeg fordøye, fordøye, fordøye. Disse bøkene har definitivt vært annerledes enn mye annen fantasy jeg har lest. Dette er bøker som har krevd plass og tid i livet mitt. Uansett hvor spennende det har vært til tider så har bøkene forlangt at jeg ikke sprengleser. Det er som om de har nektet meg å bli fort ferdig, krevd at jeg bruker lang tid på å lese. Samtidig har bøkene ofte vært i tankene mine, og det er fortsatt uvant å ikke kunne vende tilbake til denne fiktive verdenen. Men la meg ta det hele fra begynnelsen.

Storbritannia var målet da vi i slutten av februar satte oss på flyet på Torp. Jeg visste at sjansen var stor for at koffertene ville bli fylt opp av både bøker og annet krimskrams og hadde derfor bare med én bok fra Norge. Det holdt selvfølgelig ikke. På reisens andre stopp, en liten fiskerlandsby nord i Skottland kjente jeg behov for påfyll. I bokhandelens fantasyhylle så jeg et navn jeg gjenkjente: Robin Hobb. Jeg hadde hørt mye positivt om forfatteren og bestemte meg for å kjøpe første bok i “The Soldier Son Triology”, til tross for at ordet “soldier” ikke virket kjempeforlokkende.

Hobb’s triologi forteller om Nevare Burvelle, som også er historiens jeg-person og forteller. Nevare er født i det fiktive landet Gernia, der tradisjoner står svært sterkt. Som andre sønn av en adelig lord er Nevare forutbestemt til å bli offiser i militæret, en framtid han ikke bare godtar men ser fram til. Men i Gernia er flere enn bare de “siviliserte” adelige og deres undersåtter. På de åpne præriene og i fjellene lever forskjellige folkestammer, som av Gernierene blir ansett for å være primitve. De er nomader eller jegere/sankere men har også et sterkt våpen: magi. Dessverre for disse folkeslagene blir magien deres ødelagt av jern, så når Gernierene finner ut at de skal bygge en vei gjennom prærien og fjellene og samtidig kultivere de “ville” folkeslagene får de raskt overtaket ved hjelp av våpen og redskaper i jern. Et møte med en fra disse “ville” endrer Nevares liv for alltid, og han blir selv en ufrivillig del av konflikten mellom folkeslagene i Gernia.

Robin Hobb er en forfatter med sans for detaljer. Til tider er hun så detaljert at bøkene nesten blir kjedelige, andre ganger gir det historien en ekstra dimensjon: menneskene blir ekte og historien mer enn bare actionfylte sekvenser uten substans. Den første boken slet jeg en del med; alle detaljene gjorde det vanskelig å komme inn i historien. Derfor var det ikke før slutten at jeg begynte å bli hektet. Til gjengjeld fikk jeg etter det full uttelling for det detaljerte grunnlaget hun la i første bok: Nevare ble en ekte person, et menneske jeg følte med og bekymret meg for. Ikke alle fantasyforfattere klarer dette, noen ganger kan persongalleriet i fantasybøker føles som flate pappfigurer.

Historien er også, etter en litt treig start, veldig spennende. Som James Cameron gjorde med “Avatar” har også Hobb tatt for seg konflikt mellom urinnvånere og erobrere på en måte som tydelig minner om hendelser i for eksempel Amerika og Australia. Å ta disse konfliktene ut av en historisk kontekst og inn i en fiktiv verden der magi er en del av virkeligheten er interessant. Nok en gang må vi lesere forholde oss til spørsmål som “hvem har retten til å eie et land?” og “hvilken rett har vi mennesker til å temme naturen til våre ønsker?”. Hobb gjør dette på en god måte, og gjennom Nevare, som etter hvert får sympati med begge sider, blir det hele nyansert og reflektert.

Alt i alt er triologien et stykke fantasy som ikke bare er god underholdning; den gir også rom for ettertanke og refleksjon om situasjonen i den virkelige verden. Uten å bli hverken politisk eller misjonerende evner Hobb å ta opp temaer som identitet, industrialisering og kulturmøte på en måte som har gyldighet i mer enn bare bøkenes fiktive verden.

Utdrag fra bøkene kan leses her og her.