Årets leseopplevelser 2010

I dag er årets siste dag og leseåret 2010 har vært et bra år for meg. Det har vært et år der jeg har oppdaget nye forfattere og oppdaget at min boksmak er mer variert enn jeg trodde. Jeg har dessverre lest få bøker som faktisk ble utgitt i 2010, de fleste er av eldre årgang. Derfor er dette ikke en oppsummering av bøker fra året 2010, men noen av mine leseopplevelser i det siste året.

Årets absolutt beste leseropplevelse: Wuthering Heights av Emily Brontë

For en bok! Uavhengig av om man liker den eller ei er dette en bok som kryper under huden på en og blir der. Og jeg liker den. Sjansen er derfor stor for at dette er en av de bøkene jeg aldri kommer til å glemme. Det er grusomt og det er vakkert, og det er rett og slett noe av det beste jeg har lest. Uten tvil den beste leseropplevelsen i året som gikk.

Årets overraskelse: Sense and Sensebility av Jane Austen

Jeg har alltid trodd at Jane Austen var noe romantisk suppegreier fra 1800-tallet, altså noe som absolutt ikke passer meg. Snakk om å ta feil! Språket er så nydelig at jeg til tider satt med gåsehud og Austen har en fin, var måte å fortelle historien på. Jeg rett og slett elsker det! Det blir definitivt mer Jane Austen på meg i framtiden.

Årets fantasy: The Black Magician’s triology av Trudi Canavan

Siden fantasy er det jeg leser mest, matte det bli en egen kategori for denne sjangeren. Og i år er det Canavans triologi som har vært det beste innen fantasy. Det er egentlig ganske standard fantasy, og jeg hadde ikke trodd det skulle falle så i smak. Men å lese denne triologien var noe av det artigste jeg leste dette året. Canavan er en god historieforteller og jeg levde meg virkelig inn i hennes verden. Jeg gleder meg til å lese mer av denne forfatteren.

Årets dårligste leseopplevelse: The Adventures of Huckleberry Finn av Mark Twain

At jeg ikke likte denne boken kom ikke som noen overraskelse på meg. Jeg leste Tom Sawyer da jeg var liten, og husker hvor lite jeg likte den. Da denne boken dukket opp på pensum var jeg derfor ikke spesielt glad. Og boken var like gørrende kjedelig som jeg trodde. Jeg liker ikke språket og jeg synes fortellingen er treg og meningsløs. Mark Twain-fansen får gjerne mislike meg nå, men jeg synes dette må være en av verdens mest overvurderte romaner. Usj, usj, usj! Verden hadde klart seg helt fint uten denne boken.

Det var en kjapp oppsummering av noen av mine leseopplevelser det siste året. Nå gleder jeg meg til et nytt år med mange nye bøker. God nytt år!

(Bilde av Chocolate Geek - flickr.com)

2011: En utfordring

Jeg ser at mange bokbloggere i disse dager setter seg mål for leseåret 2011 eller planlegger å delta i forskjellige leseutfrodringer det kommende året. Jeg synes dette ser artig ut. Men jeg vet samtidig at det å sette meg mål og delta i utfordringer kan slå negativt ut for meg: det kan gjøre at lesingen føles som en plikt. Jeg har tidligere fått høyt elskede hobbyer til å føles som et slit etter å ha satt meg for mange mål. Målsetting ser nemlig ut til å ha helt feil effekt på meg. Jeg vil ikke gjøre samme tabbe med lesingen: jeg vil at lesing skal være noe jeg koser meg med.

Men likevel fant jeg en utfordring jeg vil delta på. På Vib sin blogg ble jeg tipset om denne utfordringen:



Off the shelf utfordringen går ut på at man i løpet av 2011skal lese bøker man har i sin egen bokhylle, men som man ennå ikke har lest. Dette passer meg perfekt! For de fleste bokelskere er det sikkert et velkjent problem: man kjøper en bok man har lyst på, men den blir stående i bokhyllen. Det er andre bøker som sniker seg foran i lesekøen; ikke fordi de nødvendigvis er bedre, det bare blir sånn. I min bokhylle finnes det absolutt en del gode bøker som fortjener å bli lest, men som foreløpig bare står og samler støv. 2011 blir året disse bøkene skal komme fram fra glemselen og endelig bli lest.

Siden jeg er litt håpløs på dette med utfordringer har jeg bestemt meg for å legge listen ganske lavt. Jeg har bare tenkt å delta i pysekategorien. Jeg har derfor som mål å lese fem nedstøvede bøker fra egen bokhylle. Det er så mye annet jeg vil lese i det kommende året, så jeg vil ikke fastlåse meg helt i denne utfordringen. Og som nevnt vil jeg ikke drepe lesegleden ved å måtte ”tvinge” meg til å lese spesifikke bøker. Likevel har jeg valgt ut ti bøker, og skal da lese fem av disse. Hvilke det blir tar jeg etter hvert. Og skulle det ende opp med at jeg leser alle ti er det bare en bonus.

De ti bøkene er:

Drømmehjerte – Cecilia Samartin

Den trettende fortellingen – Diane Setterfield

The Forest House – Marion Zimmer Bradley

Gå. (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) – Tomas Espedal

Magiens våpen – Margaret Weis og Tracy Hickman

La meg synge deg stille sanger – Linda Olsson

I Djengis Khans rike – Stanley Stewart

Historikeren – Elizabeth Kostova

Den gylne notatbok (bind 1) – Doris Lessing

Ines, jeg elsker deg – Isabel Allende

Et ganske blandet utvalg. Jeg tror ikke det skal være noe problem å trekke fem av disse bøkene fram fra bokhyllens glemsel. For dette er absolutt bøker som fortjener en annen skjebne enn å stå og støve ned. Jeg gleder meg til å gå i gang!

Førjulsgave!

Heldige meg har fått en liten førjulsgave. Og en av tingene jeg fikk var en bok. Hva er vel bedre for en lesehest? Når boken i tillegg er en bok om drager, da stod jubelen virkelig i taket.

Det har seg nemlig sånn at jeg har dragedilla (herregud for et teit ord... Vel, i mangel på annet så får det duge). Av alle mystiske vesener som finnes i bøkenes verden er det drager som facinerer meg mest. Alver er kule, dverger er tøffe, og vampyrer er helt ok. Men drager...! Jeg rett og slett elsker drager!

Så det er vel stort sett unødvendig å si at jeg gleder meg som en unge til å lese denne boken? Jeg nærmer meg slutten på den treige "Shaman's crossing" som jeg tidligere har nevnt på bloggen. Og den boken har tatt seg opp! Så det går mye fortere å lese den nå. Men så snart jeg er ferdig med den skal jeg stupe ned i dragenes verden. Hvis jeg klarer å vente så lenge da...

På tur med brødrene Sparks

Jeg er akkurar ferdig med "Tre uker med min bror" en kombinert reiseskildring/selvbiografi av Nicholas og Micha Sparks. Jeg kom over boken tidligere i høst, og for 25 kr. hadde jeg ingen betenkeligheter med å la denne flytte inn i min bokhylle. Jeg har aldri lest noe av Nicholas Sparks før, men har sett noen av filmen basert på hans romaner. Og de har jeg likt veldig godt.

Boken forteller om Nicholas og og storebroen Micha som sammen reiser en treukers jorden-rundt reise. I tillegg til dette fortelles også historien om deres liv. Og det har definitivt ikke vært et lett liv; med fattige kår, ulykker og sykdom i familien. Det er til tider trist lesning, spesielt når man vet det er en sann historie.

Alt i alt var dette en veldig fin bok. En ekstra kurositet var at en av stedene de besøkte var Tromsø. Utenom det var det stort sett bakgrunnshistorien som fenget. Turen gutta var på, med mye sightseeing og køståing, var ikke helt noe for meg. Men det er likevel en fin bok som anbefales.

Fantasy i slow motion

Jeg leser ganske raskt. En uke eller to pleier jeg å bruke på en bok, og adskillig mye kortere om boken er virkelig spennende. Men "Shaman's Crossing" har tatt sin tid. Jeg kjøpte den siste uken i september og har fortsatt ikke lest den ut. Vanligvis pleier det å bety at en bok er veldig kjedelig. Men det er ikke saken med denne boken. Den er bare... sakte.

Boken handler om Nevare, som er andre sønn til en adelig far. I hans verden betyr det at han som andre sønn er forutbestemt til å bli offiser. Boken følger Nevare fra han bor hjemme og når han begynner på kavelleri skolen. Det er så langt jeg har kommet. Boken bruker mye tid på detaljer, og det tar derfor lang tid å komme gjennom bare en enkel hendelse. Men det gjør det interessant også.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om jeg faktisk liker denne boken. Den ligger på nattbordet og blir lest jevnt å trutt, men den er aldri så spennende at jeg ikke klarer å legge den fra meg. Likevel er det noe som gjør at jeg fortsetter å lese videre.

Det er første bok i en triologi, og jeg er usikker på om jeg kommer til å lese de neste bøkene. Jeg hadde hørt mye positivt om forfatteren og hadde høye forventninger. Jeg er ikke skuffet, men jeg er ikke så veldig begistret heller. Kanskje er det noe med måten hun skriver på. Det er som om hun skriver en realistisk roman, men det er i en fantasy-verden. Det er noe som skurrer der. Det blir litt for lite magi og for mye soldatliv.

Jaja. Jeg får vel bare lese videre og se om det fenger mer etterhvert.

Dan Brown = Dan Brown

"Det tapte symbol" fenger. Det er ikke det. Når man åpner en roman av Dan Brown så får man det man forventer: en spenningsroman på ekte Dan Brown vis. For han er seg selv lik. Har man lest de andre bøkene til Brown kan man fort få følelsen av gjenkjennelse. Så langt har jeg flere ganger tatt meg i å tenke "har jeg ikke lest dette før?" Likevel er dette grei nok underholdning, selv om jeg ikke er blitt så oppslukt at det er vanskelig å legge boken fra seg. Det største problemet er dog måten Brown skriver på. Med korte kapitler og skiftende synsvinkler avslører han litt og litt for å bygge opp stemningen. Dette er greit nok, men det er veldig typisk Dan Brown stil og det begynner derfor å bli litt kjedelig. Verst er likevel språket. Til tider er det så stivt og klisjeaktig at det nesten er vondt å lese. "Han skred ærbødig inn i soverommets helligdom". Usj! I tillegg er karakterene platte og endimensjonale. Skurken er en fyr med sans for drama og kvasireligiøs fanatisme og vår helt Robert Langdon er den smarte bokormen med en vakker vitenskapskvinne på slep.

Joda, jeg skal nok klare å lese ferdig "Det tapte symbol" også. Brown har som vanlig gjort sin research og boken er full av både fakta og ville teorier, hele tiden på en slik måte at man tenker "det kan jo faktisk være en snev av sannhet i dette i virkeligheten". Og akkurat det er Browns styrke. I tillegg er det jo veldig grei underholdning på en kald vinterkveld.

Bekjennelser fra bokhyllen

Jeg er midt i eksamensforberedelser. Pensum er det eneste jeg burde lese, det eneste jeg burde skrive om, det eneste jeg burde tenke på. Men sånn er det ikke. Alt annet er mye gøyere. Som å lese romaner. Og å lage seg en bokblogg.

Så hvem er så denne unnasluntrende, ferske bokbloggeren? Jeg er en lesehest som har rukket å bli 26 år. Interessen for bøker har fulgt meg hele livet. Jeg har en svakhet for fantasy og det som er litt magisk og mystisk. Men i bokhyllen min finnes også andre sjangre.

Ellers er jeg nettstudent via NTNU og studerer engelsk. Der får jeg utløp for min interesse for språk og litteratur og jeg storkoser meg med det. For det er moro å være student. Bare ikke rett før eksamen.

Blogginnlegg om bøker kommer! Jeg må bare lese litt mer pensum først...