Dan Brown = Dan Brown

"Det tapte symbol" fenger. Det er ikke det. Når man åpner en roman av Dan Brown så får man det man forventer: en spenningsroman på ekte Dan Brown vis. For han er seg selv lik. Har man lest de andre bøkene til Brown kan man fort få følelsen av gjenkjennelse. Så langt har jeg flere ganger tatt meg i å tenke "har jeg ikke lest dette før?" Likevel er dette grei nok underholdning, selv om jeg ikke er blitt så oppslukt at det er vanskelig å legge boken fra seg. Det største problemet er dog måten Brown skriver på. Med korte kapitler og skiftende synsvinkler avslører han litt og litt for å bygge opp stemningen. Dette er greit nok, men det er veldig typisk Dan Brown stil og det begynner derfor å bli litt kjedelig. Verst er likevel språket. Til tider er det så stivt og klisjeaktig at det nesten er vondt å lese. "Han skred ærbødig inn i soverommets helligdom". Usj! I tillegg er karakterene platte og endimensjonale. Skurken er en fyr med sans for drama og kvasireligiøs fanatisme og vår helt Robert Langdon er den smarte bokormen med en vakker vitenskapskvinne på slep.

Joda, jeg skal nok klare å lese ferdig "Det tapte symbol" også. Brown har som vanlig gjort sin research og boken er full av både fakta og ville teorier, hele tiden på en slik måte at man tenker "det kan jo faktisk være en snev av sannhet i dette i virkeligheten". Og akkurat det er Browns styrke. I tillegg er det jo veldig grei underholdning på en kald vinterkveld.