Lite original historie

Bokanmeldelse av ”Ever – for alltid” av Alyson Noël – første bok i serien ”De udødelige”

Terningkast: 3

Jeg ble fort irritert på boken til Alyson Noël. Det hele er nemlig så velkjent, men ikke på en positiv måte. Kanskje har min misnøye med boken mest med at jeg er en del år eldre enn aldergruppen boken er beregnet på. Men det hele blir rett og slett litt for uoriginalt.

Uansett. Boken handler om Ever, som er eneste overlevende etter et bilkrsæj der foreldrene og lillesøsteren mistet livet. Etter ulykken kan hun plutselig se andres auraer og lese tankene deres. Dette er selvsagt en slitsom tilværelse for Ever, så da hun møter Damen blir hun umiddelbart tiltrukket av ham. I tillegg til å være kjekk er han nemlig den eneste hun ikke verken kan lese tankene eller se auraen til.

Som sagt er det lite originale ideer i Alyson Noëls bok. Det er veldig mye som er mistenkelig likt andre liknende bøker. Jeg plages også av språket, som tidvis virker platt og dårlig. Deler av plotet er også lite overbevisende.

På den positive siden har boken et godt driv, og forfatteren vet hvordan hun skal bygge opp spenning. Det mangler ikke spenningsmomenter. En del av boken handler også om det å være annerledes, å ikke være som alle andre i et miljø der det å være populær er svært viktig. Et fint og viktig tema for en ungdomsbok.

Alt i alt er det en bok som passer fint for de som ikke får nok av overnaturlige romanser, og som ikke synes det gjør noe at det blir litt uoriginalt. For andre kan det fort bli litt irriterende lesning.

Middelmådig science-fiction

Anmeldelse av ”The Host” av Stephenie Meyer

Terningkast: 3

Svært bevandret i sci-fi sjangeren er jeg ikke, spesielt ikke i bokform. Men jeg har lest og sett nok til å irritere meg over ”The Host”. Dessverre. For Stephenie Meyer er en god historieforteller. Problemet er at historien hun forteller er ikke særlig original.

Hovedpersonene og fortelleren i ”The Host” er Wanderer. Hun er av en utenomjordisk rase som kaller seg sjeler. Sjelene har overtatt jorden og bruker menneskene som vertskropper. Wanderers problem er at hennes vert, Melanie, ikke vil gi opp kontrollen over egen kropp. Melanie påtvinger Wanderer sine minner og sin tilstedeværelse. Spesielt er det mannen Melanie elsker som stadig dukker opp i tankene hennes, og til slutt blir det så mye at også Wanderer lengter etter denne mannen hun aldri har møtt.

For meg som er stor Stargate-fan er selvsagt konseptet i boken velkjent. Goa’uldene i Stargate-universet tar også verter som de kontrollerer. Coverteksten på boken sier: ”Featuring what may be the first love triangle involving only two bodies…”. Vel. Også kjent stoff fra Stargate. Hadde vært interessant om Stephenie Meyer kunne komme opp med egne ideer, men det ser ut til at hun fortsetter å kopiere fra andre som før.

Dessverre er det ikke bare der boken føles lite original. Hovedpersonen Wanderer føles også merkelig like en viss vampyrelskende hovedperson Meyer har skrevet om før. Den personlige likheten med Bella Swan blir dessverre altfor tydelig, noe som gjør boken tidvis kjedelig.

Likevel er ikke alt bare negativt. Meyer har skrevet en historie med god driv. Til tross for irritasjonsmomentene var boken hele tiden spennende nok til at jeg ønsket å lese videre. Konklusjonen blir derfor at det er en helt ålreit bok. Fin å lese for litt lett underholdning, men om jeg skal anbefale en sci-fi-bok til noen blir det ikke denne.